God of War-serien har satt standarden for en egen sjanger av tredjepersons actionspill; intense, storslagne, brutale spill med en nøye balansert kontroll og vanskelighetsgrad. Klonene har vært mange i senere år; Heavenly Sword, Dante’s Inferno, Darksiders med flere. Nå er God of War III på vei, og lover mer gladvold etter samme sukessformel, i HD med PS3’ens fulle kraft denne gangen. Spilltelegrafen var denne helgen med på et arrangement i regi av PlayStation Norge og Norsk Film, der vi fikk anledning til å spille et par timer av den ferdige versjonen på kinolerret!
Spillet starter på usedvanlig dramatisk vis der forrige spill slutter, med Kratos på vei opp Olympos-fjellet for å gjøre ende på samtlige guder en gang for alle. I en svært dynamisk scene med utvidede bosskamper, der man får dramatiske virkemidler smurt på i tykke lag, suges man inn i handlingen fra første stund. Selvsagt lykkes ikke Kratos med sitt ultimate hevnprosjekt så tidlig i spillet, veien blir lengre enn som så. Det er alt vi vil si om plottet i denne omgang.
Vi la merke til at det var en fordel å ha spilt de tidligere spillene for å forstå hvorfor Kratos har slik hevnlyst. For det er ingenting å utsette på vreden hans. Hver eneste uttalelse han leverer har en undertone av hat, hver eneste bevegelse bobler over av aggresjon. Det kan nesten bli for mye av det gode når han river fiendene sine fra hverandre med bare nevene, men nå er vel dette noe man forventer av slike spill. De skal helst overgå både forgjengere og konkurrenter i mengde blod og brutalitet. Undertegnede skal innrømme at det gir en barnslig glede som er helt ok når rammen er så fiktiv. Kratos har fått sin bakgrunnshistorie fortalt over flere spill, men isolert sett blir han faktisk en temmelig endimensjonal figur sammenliknet med minst en viss grotesk smed han møter relativt tidlig i spillet. Vi var sykt imponert over hvor godt vedkommende var karakterisert i sammenlikning.
Svært lite har skjedd med kontrollene, men de fungerer i grunn som de skal. Som vanlig er de kjappe, presise, og bevegelsene er flytende. Kratos har noen nye våpen til sin disposisjon, noen raske med god rekkevidde, andre tunge og hardtslående. Han har også muligheten til å ta kontroll over enkelte fiender, som kan være ganske moro. Antallet ulike bevegelser er imponerende, og bidrar til å holde interessen oppe. Quicktime-events er det mange av, både for å kverke større fiender og hyppig i bosskamper. Disse fungerer godt. At knappebefalingene kommer opp i forskjellige kanter av skjermen etter hvor de ligger på håndkontrolleren gjør dem intuitive å respondere på.
Enkelte segmenter kan føles litt langtrukne, det blir noen rene transportetapper som prøver å holde interessen oppe med å slenge noen fiender inn her og der. Kanskje vi blir bortskjemte av de stadig større iscenesettelsene. Det er også ispedd en del puzzles, disse er aldri voldsomt utfordrende.
God of War-serien har heller ikke samme vanskelighetsgrad som feks. Ninja Gaiden, man kommer langt med ren button-mashing, og kun bosskampene byr på noen videre utfordring (i alle fall tidlig i spillet). Noen av oss vokste opp med spill som krevde dagevis med trening for bare å passere første brett. Spillmediet har endret seg; i dag er man mer opptatt av å gi spilleren en helhetlig opplevelse, der historien står i sentrum. Man kan si hva man vil om dette. Skal et spill lykkes med en høy vanskelighetsgrad må det i alle fall være godt nok til å hekte noen innbitte tilhengere. God of War satser bredere, men det er mulig å spille på en høyere vanskelighetsgrad.
Alt i alt er dette et finslepet produkt som holder interessen oppe med stadige visuelle belønninger og stadig progresjon. Igjen, og kort sagt; brutal moro og en storslagen opplevelse.
Spillet skal være i salg 17. mars i Norge og vi kan ikke annet enn å anbefale det. En demo ligger tilgjengelig på Playstation Store, men vi kan love at det vil by på scener som langt overgår denne.