Kjent og kjær Super Mario Bros. Kjente og kjære helter. Ny og frisk kombinasjon.

Funnet via alltid duggfriske Dueling Analogs. Props til Exploding Rabbit.

Anbefales for nostalgikere, romantikere og kanskje William Gibson-fans.

ENDELIG har Valve annonsert at de skal slippe spillplattformen Steam til OSX! Dette ble annonsert så samtidig med Portal 2 at det gikk noen hus forbi – men ikke denne karen. Dette har jeg ventet på lenge.

Jeg tok steget til mac for godt over et år siden og har virkelig ikke sett tilbake, men jeg har jo savnet spillene. Savner spillene, fortsatt. Et år senere ser ikke dette så ille ut. Blizzard har alltid vært lojale mot mac, og EA har begynnt å gi ut endel titler ved hjelp av Cider. Nå som Steam kommer til å bli tilgjengelig også begynner det virkelig å løsne.

Jeg er bare overrasket over at dette ikke har skjedd tidligere. Valve har jo siden tidenes morgen stått i bresjen for OpenGL som et bedre alternativ til DirectX. Når OpenGL kjører naturlig på Mac og DirectX jo tross alt er Microsoft trodde jeg kanskje de ville benytte seg at polariseringen. Kanskje de rett og slett ikke har sett markedet? Nuvel. Spillt eller ikke spillt melk, nå får jeg mer å spille fremover. Jeg er en glad nerd.

Jeg er jo så stor fan av opplevelsesøkonomien. Pen grafikk eller kult gameplay holder ikke lenger. Det er opplevelsen av spillet som teller. Vi liker ikke Guitar Hero fordi grafikken eller spillbarheten i seg selv er så spesiellt bra. Det er å spille det på vorspiel vi syns er så kult. Og historien om hvordan guildet ditt tok Onyxia for første gang er mye mer spennende enn den rollen hun spiller i selve spillet.

Så skal du selge noen opplevelsen av God of War III holder det ikke å vise fram fete trailere på nett. Skal jeg få vite noe om opplevelsen må jeg få prøve det. Og vil du gi noen best mulig inntrykk av denne opplevelsen lar du de ha den på kino. Kort og godt er spill akkurat like mye bedre på kino som film. Med popcorn i den ene hånda og brus i den andre så jeg lett likheten. Der ligger nemlig paradokset.

Publikum ville heller se på spillet enn å prøve det. Hvert tiende minutt ble det trukket lodd om hvem som fikk spille på kinolerretet. I tillegg til dette var det satt opp fire stasjoner hvor man kunne stille seg i kø for å prøve spillet. Alt lå til rette for at alle som ville prøve spillet skulle få annledningen til det, men de fire stasjonene ble nesten ikke brukt. Noen få ble sittende å spille nesten uavbrutt gjennom de to timene arrangementet varte. Nesten alle ble sittende å se hvordan det gikk med han som fikk spille på kinolerretet.

Da slo det meg at dette var en annen opplevelse enn den jeg hadde forventet. Når jeg var yngre spillte vi stort sett enspiller spill, men vi spillte de sammen. Vi spillte annenhvert liv eller brett og mens en spillte heiet resten og fulgte spent med. Sist jeg gjorde dette var faktisk nå nylig med Thomas når vi prøvde Heavy Rain for første gang. Nå satt jeg i en kinosal sammen med kanskje hundre andre og hadde samme opplevelsen.

Det er med glede jeg ønsker Playstation Norge velkommen inn i opplevelsesøknomien. I tråd med teorien fikk du anledning til å forhåndsbestille spillet fra Spaceworld på vei ut av salen. Gjorde du det fikk du til og med en ekslusiv t-skjorte med hjem som souvenir. Dette var en godt iscenesatt opplevelse som jeg tror vil vise seg å være vel anvendte penger for Playstation Norge.

God of War-serien har satt standarden for en egen sjanger av tredjepersons actionspill; intense, storslagne, brutale spill med en nøye balansert kontroll og vanskelighetsgrad. Klonene har vært mange i senere år; Heavenly Sword, Dante’s Inferno, Darksiders med flere. Nå er God of War III på vei, og lover mer gladvold etter samme sukessformel, i HD med PS3’ens fulle kraft denne gangen. Spilltelegrafen var denne helgen med på et arrangement i regi av PlayStation Norge og Norsk Film, der vi fikk anledning til å spille et par timer av den ferdige versjonen på kinolerret!

Spillet starter på usedvanlig dramatisk vis der forrige spill slutter, med Kratos på vei opp Olympos-fjellet for å gjøre ende på samtlige guder en gang for alle. I en svært dynamisk scene med utvidede bosskamper, der man får dramatiske virkemidler smurt på i tykke lag, suges man inn i handlingen fra første stund. Selvsagt lykkes ikke Kratos med sitt ultimate hevnprosjekt så tidlig i spillet, veien blir lengre enn som så. Det er alt vi vil si om plottet i denne omgang.

Vi la merke til at det var en fordel å ha spilt de tidligere spillene for å forstå hvorfor Kratos har slik hevnlyst. For det er ingenting å utsette på vreden hans. Hver eneste uttalelse han leverer har en undertone av hat, hver eneste bevegelse bobler over av aggresjon. Det kan nesten bli for mye av det gode når han river fiendene sine fra hverandre med bare nevene, men nå er vel dette noe man forventer av slike spill. De skal helst overgå både forgjengere og konkurrenter i mengde blod og brutalitet. Undertegnede skal innrømme at det gir en barnslig glede som er helt ok når rammen er så fiktiv. Kratos har fått sin bakgrunnshistorie fortalt over flere spill, men isolert sett blir han faktisk en temmelig endimensjonal figur sammenliknet med minst en viss grotesk smed han møter relativt tidlig i spillet. Vi var sykt imponert over hvor godt vedkommende var karakterisert i sammenlikning.

Svært lite har skjedd med kontrollene, men de fungerer i grunn som de skal. Som vanlig er de kjappe, presise, og bevegelsene er flytende. Kratos har noen nye våpen til sin disposisjon, noen raske med god rekkevidde, andre tunge og hardtslående. Han har også muligheten til å ta kontroll over enkelte fiender, som kan være ganske moro. Antallet ulike bevegelser er imponerende, og bidrar til å holde interessen oppe. Quicktime-events er det mange av, både for å kverke større fiender og hyppig i bosskamper. Disse fungerer godt. At knappebefalingene kommer opp i forskjellige kanter av skjermen etter hvor de ligger på håndkontrolleren gjør dem intuitive å respondere på.

Enkelte segmenter kan føles litt langtrukne, det blir noen rene transportetapper som prøver å holde interessen oppe med å slenge noen fiender inn her og der. Kanskje vi blir bortskjemte av de stadig større iscenesettelsene. Det er også ispedd en del puzzles, disse er aldri voldsomt utfordrende.

God of War-serien har heller ikke samme vanskelighetsgrad som feks. Ninja Gaiden, man kommer langt med ren button-mashing, og kun bosskampene byr på noen videre utfordring (i alle fall tidlig i spillet). Noen av oss vokste opp med spill som krevde dagevis med trening for bare å passere første brett. Spillmediet har endret seg; i dag er man mer opptatt av å gi spilleren en helhetlig opplevelse, der historien står i sentrum. Man kan si hva man vil om dette. Skal et spill lykkes med en høy vanskelighetsgrad må det i alle fall være godt nok til å hekte noen innbitte tilhengere. God of War satser bredere, men det er mulig å spille på en høyere vanskelighetsgrad.

Alt i alt er dette et finslepet produkt som holder interessen oppe med stadige visuelle belønninger og stadig progresjon. Igjen, og kort sagt; brutal moro og en storslagen opplevelse.

Spillet skal være i salg 17. mars i Norge og vi kan ikke annet enn å anbefale det. En demo ligger tilgjengelig på Playstation Store, men vi kan love at det vil by på scener som langt overgår denne.

Valve, creators of best-selling game franchises (such as Left 4 Dead, Counter-Strike and Half-Life) and leading technologies (such as Steam and Source), today announced Portal 2 for shipment this coming holiday season.

Portal 2 is the sequel to 2007’s Portal, which won 70 industry achievement awards.

For more information, please visit www.steamgames.com

Gameinformer har det som forsidesak og nevner i forbifarten at det har CO-OP!

Oppdatering:  ARG’en fortsetter. Annonseringa på Steam har understrekede bokstaver som danner et brukernavn og passord til BBS’en nevnt i en annen post. Bildedata postet som ren tekst i et eget bildeformat kan kjøres gjennom et BASIC-program som også ligger lagt ut på BBS’en. Bildene som kommer ut bekrefter langt på vei co-op.

Du kan følge ARG’en på Portal Puzzle Wiki.

Noen som er enig i spill annonseres for tidlig, bygger massiv hype og alltid skuffer? Vel, i dette tilfellet tror jeg vi i det minste slipper skuffelsen.

Hva var det som gjorde Portal så bra? Kanskje kombinasjonen av enkel, men utfordrende gameplay i en minimalistisk first person shooter; alle kjenner kontrollene selv om konseptet er nytt, det er pick up and play og suger deg inn. Men det som gjør det helt unikt er den kliniske, trykkende stemningen. GLaDOS og våpeninstallasjonene prøver så godt de kan å framstå menneskelige, men understreker bare sin umenneskelighet og den brutale situasjonen. Bare i glimt aner vi rammehistorien. Sinnsykt godt fortalt, med herlig nerdete humor.

Portal tok oss rett og slett alle på senga, kanskje nettopp fordi det var så originalt. Spørsmålet er da om det trenger en oppfølger. Og selv om vi trenger mer co-op, hele tiden, over alt; er dét egentlig en god idé i et spill som får mye av stemninga si fra at du aldri ser en annen levende sjel? Vel… sannsynligvis blir det dødsfett.

Nok om dette for denne gang, så får hypen leve sitt eget liv.

Relaterte artikler:

1. Noe er på gang med Portal
2. Portal: ze plot thickens