Digital kjærlighet

Digital: A Love Story er en hacker-romanse fra tiden før verdensveven, en følelsesladet og nostalgisk versjon av Uplink (digresjon: morsomt å se at Uplink er satt til år 2010 – heisann, vi er visst ikke helt der ennå!). Christine Love, som står bak spillet, er først og fremst en hobbyskribent med mange prosjekter i det interaktive grenselandet. Spillet er satt til 1988, og du er en fersk data-bruker, hvis nysgjerrighet og en begynnende romanse fører deg på sporet av store hemmeligheter. Grensesnittet minner om Workbench på Amiga 500, og gameplayet består stort sett i å (manuelt) ringe opp og lese beskjeder på BBS’er, pluss noe enkel “hacking”. Ikke noe for folk med Counter Strike-oppmerksomhet, men det gir god stemning. Spillet tar deg tilbake til en enklere tid, om enn det ikke er helt autentisk (undertegnede hadde sine første online-erfaringer fra omtrent denne tiden på en PC).

Anbefales for nostalgikere, romantikere og kanskje William Gibson-fans.

Vakkert Flash-spill: ImmorTall

En besøkende fra rommet får et første møte med menneskeheten i ImmorTall. Verdt en kikk.

Indie Fund mm.

Indie Fund er et prosjekt startet av bla. 2D BOY (World of Goo), Jonathan Blow (Braid) og thatgamecompany (flOwer). Hensikten er å gi støtte til små, uavhengige spillutviklere. Initiativtakerne har selv samme bakgrunn, men har hatt relativt god suksess med sine prosjekter. De fleste indie-utviklere tjener veldig lite, og bruker sin egen fritid på prosjektene. Blow sier han brukte $180.000 over tre år for å utvikle Braid, men så har det også solgt godt og er det høyest rangerte Xbox Live Arcade-spillet noensinne. Den økte investeringa kan nok gi resultater.

I de siste årene har populariteten til distribusjonstjenester som XBLA, PlayStation Store, WiiWare og Steam gjort det mulig for små utviklere å nå et større publikum. Eksponeringen er langt bedre enn man kan håpe på med bare sin egen nettside. Men å finpusse et spill til standarden som disse tjenestene krever, er stort sett utenfor rekkevidde til utviklerne. Flott å se slike genuine ildsjeler.

I Norge er det mulig å søke støtte bla. gjennom Nordic Game Program.

Jonanthan Blow er forresten i gang med et nytt spill, The Witness.

PPS. du får 7 indie-spill til $10 på Steam nå. Bra å støtte den lille mannen.

Sleep is Death: co-op historiefortelling

Jason Rohrer, fyren bak livet-på-ett-minutt-spillet Passage og andre eksperimentelle godbiter har et ekstremt interessant prosjekt på gang. Sleep is Death er et spill som lover å la deg gjøre hva som helst. Det er en mikro-MMO, det er litt som papirrollespill, det er en Pandora’s eske av historier, det er litt vanskelig å forklare. Spillets hjemmeside viser deg hvordan det fungerer med et slideshow.

Spillenes uutholdelige lettvekt

“Modent” innhold i dataspill har lenge vært synonymt med banning, ultravold og kjødelig omgang med prostituerte. Mens gjennomsnittsalderen for spillere blir høyere for hvert år, må vi stort sett klare oss med spill som mest appellerer til tolvåringen i oss, i likhet med filmer merket “18 år” vi snek oss til å se den gang. Manusene er rene fornærmelser mot de fleste som har lest noe særlig mer enn superhelt-tegneserier, og de samme trøtte tropene gjentas gang på gang.

Dataspill basert på Dostojevskij-romaner ville kanskje appellere til relativt få spillere, mens flere nok kan sette pris på episke populærkulturelle dramaer som f.eks. Gudfaren. Når de så lager Gudfaren-spill ser motivasjonen derimot ut til å være at mafia og vold selger; foruten scener hentet direkte fra filmene, går spillene ut på å drive typisk mafiavirksomhet. Gameplayen er en ren kopi av Grand Theft Auto, som i grunn er det perfekte eksempelet på “modenheten” jeg sikter til. Det er kanskje moro, iblant ganske godt skrevet, men akk så pubertalt.

Drama i spillmanus er nesten uten unntak platt, overlesset, klisjépreget eller helt i andre rekke for gladvold. (mer…)