Spillenes uutholdelige lettvekt

“Modent” innhold i dataspill har lenge vært synonymt med banning, ultravold og kjødelig omgang med prostituerte. Mens gjennomsnittsalderen for spillere blir høyere for hvert år, må vi stort sett klare oss med spill som mest appellerer til tolvåringen i oss, i likhet med filmer merket “18 år” vi snek oss til å se den gang. Manusene er rene fornærmelser mot de fleste som har lest noe særlig mer enn superhelt-tegneserier, og de samme trøtte tropene gjentas gang på gang.

Dataspill basert på Dostojevskij-romaner ville kanskje appellere til relativt få spillere, mens flere nok kan sette pris på episke populærkulturelle dramaer som f.eks. Gudfaren. Når de så lager Gudfaren-spill ser motivasjonen derimot ut til å være at mafia og vold selger; foruten scener hentet direkte fra filmene, går spillene ut på å drive typisk mafiavirksomhet. Gameplayen er en ren kopi av Grand Theft Auto, som i grunn er det perfekte eksempelet på “modenheten” jeg sikter til. Det er kanskje moro, iblant ganske godt skrevet, men akk så pubertalt.

Drama i spillmanus er nesten uten unntak platt, overlesset, klisjépreget eller helt i andre rekke for gladvold. (mer…)